Reise

Welcome to Zanzibar

Kan vel uttale meg på alles vegne ved å si at vi alle var glade for å forlate Moshi. Nå var det deilige Zanzibar, solsenger, 5 stjerners hotell, bading og deilige hotellrom som ventet.. Forhåpentligvis.. Vi kom fram så sent på ettermiddagen, at de fleste ikke klarte annet enn å gå til hotellrommet, dursje, spise middag, for så å legge seg.









Det er utrolig å se hvordan Afrikanerne klarer å leve. De har utrolig lite å hjelpe seg med, men de lager sine egne metoder, har sin egen hverdag og er tilfreds med livet de har.













På kvelden var det klart for underholdning fra Masaiene. Sykt å se hvor høyt de hopper!

1-2-3 vi vil ned!

Det hadde gått 5,5 dager! 5,5 dager siden sist jeg hadde sett meg selv i speilet, vasket håret, dursjet og skrubbet meg. Klærne var skitten, neglene var sorte, huden var møkkete og nesen hadde fått en tykk skårpe pga all snytingen opp gjennom fjellsiden. Ting jeg syntes var ekkelt å gjøre eller ekkelt å ta i første dagen tenkte jeg ikke over lenger. Det å sette rompen utenfor buksen og tisse, var helt naturlig. Trengte ikke en sten for å skjule meg engang..

Da vi våknet klokken 07, var det bare å pakke sammen, spise frokost og komme seg i vandringen. Vi hadde fått beskjed om at det var ca 3 timer ned til "Gaten", og turen gikk gjennom regnskogen.



Redwood tre




Det var to typer apekatter i regnskogen til Kilimanjaro. Den ene typen var den vi så på tur opp, og den andre typen skulle vi se på tur ned. Vet ikke om dere legger merke til den;  "Find Willy", hehe - men den sitter ca. midt i bildet. En liten sort klump? Til høyre for den brune stammen og rett ovenfor den grønne bladbusken.


Jeg, pappa og Josef var nede etter ca 2,5 time. Vi signerte oss ut, takket for oss og kjøpte drikke. Drikke som ikke hadde smaken av sand og bringebær. Det var deilig å sette seg inn i bussen og bli kjørt ned fra fjellet.













Da vi kom til hotellet sorterte vi klær vi ikke trengte, la det i poser og ga det til hotellet. Klær som vi ga til hotellet, fikk bærerne - og jeg kan love deg at de trenger det mer enn oss. Mange av dem gikk jo bare i sandaler opp gjennom fjellsiden!? Sukk! I tillegg var det så skittent at jeg orket ikke tanken på å vaske det engang. På hotellet måtte jeg såpe kroppen og håret inn tre ganger før jeg følte at jeg begynte å bli ren.

Det ene parret fra Bodø som måtte snu og gå ned toppnatten og Østlendingene ble sendt rett til sykehuset. Fredrik (som ikke er hans ordentlige navn) var ok, men rett og slett utmattet på et helt nytt nivå. Mannen fra Bodø hadde fått lungeødem (vann i lungene). Legene hadde sagt at han skulle være glad for at sjelen hans ikke ble igjen oppe i fjellet... Det setter fokus på ting! Man skjønner virkelig alvoret med å presse kroppen opp så mange høydemeter. Det er virkelig noe man skal ha respekt for! Lytte til kroppen og være obs på alle symptomer! Gi seg mens leken enda er god! Dette gjorde altså ikke disse personene. De skulle ALDRI ha begynt på toppnatten.

Ut på formiddagen var det diplomutdeling og betaling til guidene og bærerne som hadde gjort en utmerket jobb. Her pappa og kjære Brison. Vi som hadde nådd Stella Poing og Uhuru Peak fikk egen diplom i tillegg til den gule diplomen.

Zanzibar next, gjett om vi gledet oss ♥

Been there, done that - Kilimanjaro!

Da klokken rundet 22.30 var guidene på plass for å vekke oss og for å høre hvordan formen var. Pappa hadde så vidt lukket øynene, på lik linje med resten av gruppen. Jeg hadde plottet inn ørepropper, og dermed fått meg noen timers søvn. Selv om det bare var 2,5 time siden vi falt til ro, føltes det ut som en evighet. Alt føles ut som en evighet på Kilimanjaro. Jeg følte meg som en pakket pølse da jeg skulle ut av teltet, med 5 lag nedentil og 6 på overkroppen. Guidene hadde sagt at det kom til å bli -15 grader i tillegg til vind.

Ute var det helt mørkt, kun stjernene og månen lyste opp i mørket. Ute i mat-teltet fikk vi servert kjeks og te!? Neste måltid fikk vi da vi kom ned til teltene igjen klokken 12-13! Tror jeg stappet i meg minst en hel kjekspose, slik at jeg skulle ha litt å gå på. Alle hadde i tillegg bestemt seg for å prøve, selv de som plagdes med pusten og hadde kastet opp en del ganger. Det sies forresten at dersom du kaster opp tre ganger på turen opp (toppnatten) blir du sendt rett ned igjen.

Opp gjennom fjellet var det som et fakkeltog som beveget seg. Man kunne se folk opp gjennom fjellet på lang avstand. Her var det kun en ting som gjaldt, og det var å se rett ned - hele tiden - alltid! Dersom man så opp var det lett å miste motivasjonen, da man kunne se hvor langt opp det egentlig var. Heldigvis var det mørkt... og kaldt! Etter en time fikk vi første splitt i gruppen vår. Jeg snudde meg, og pappa var ikke lenger i ryggen min. Han stod lenger nede sammen med parret fra Østlandet. Noe måtte være galt, siden han stod der og ikke var rett bak meg. Han kom gående opp og sa at han hadde fått trykk over brystet og dobbelt hjerteslag. Guidene hadde ikke nølt med å være enige i at han måtte ned, noe pappa hadde besluttet selv også. Jeg var enig, selv om det var trist å se han forlate gruppen. Josef, tredje guiden vår fulgte han ned til campen. - Nå var det ekstra tungt å gå, hvert skritt ble enda tyngre og demotiverende. Tankene svirret, hadde han det bra, var det noen som passet på han, tenk om det plutselig skjedde noe i teltet uten at noen merket det.. Etter en time begynte det å gå opp for meg hva som hadde skjedd - alt gikk mye saktere i høyden til og med hvert eneste skritt. ALT gikk sakte! Da jeg skjønte hvor farlig det egentlig kunne være begynte bare tårene å trille. Jeg tror jeg gikk minst en time og bare gråt mens jeg skrittet meg framover.

Da vi var kommet halveis skulle vi splitte gruppen; de som ville gå fortere og de som måtte gå sakte. Alt jeg tenkte på var pappa! Jeg begynte rett og slett å storgråte - klarte ikke å styre en eneste følelse, tanke eller muskel i kroppen. Tårene bare trillet ustoppelig. Guidene kom til meg og beroliget meg med alle spørsmål som bekymret meg. Videre ble jeg med i den "hurtige" gruppen opp gjennom fjellet. Brison tok forøvrig sekken min, slik at jeg skulle slippe å slite med den vekten i tillegg. Tiden gikk, stegene ble tyngre og tyngre, samtidig som kulden ble mer ufyselig. Etter en lang og ubeskrivelig tung og slitsom natt begynte soloppgangen og komme. Jeg hadde virkelig ventet lenge på den, for da visste jeg at det ikke kunne være lenge før toppen nærmet seg. I vår "hurtige" gruppe var det meg og en fra Bodø i tillegg til brudeparret. Brudeparret begynte å slite mer og mer med oppkast, utmattelse og hodepine. Vi gikk ti skritt før de måtte ha pause og hvile i 5 minutter. Det endte med at han fra Bodø slengte seg med en annen norsk gruppe som kom forbi oss, jeg gikk med Brison og brudeparret gikk med den fjerde guiden vår.



Da jeg hadde ca. 1 time igjen av fjellstigningen smalt det helt for meg. Kroppen min falt sammen, kreftene sviktet, jeg var totalt utmattet og visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle klare å bevege meg i den ene eller den andre retningen. Jeg hadde en energibar i lommen på jakken min som jeg skulle prøve å putte i meg. Jeg tok en bite, tygde, tygde og tygde. Kjentes ut som en evighet å tygge en så liten bite, men jeg klarte bare rett og slett ikke å svelge. Det endte med at jeg måtte spytte den ut igjen. Var helt ubeskrivelig umulig å svelge den lille biten.. Jeg husker at jeg satt meg ned på en sten og kunne se toppen. Brison sa at det bare var ca 30 minutter igjen. Vi hadde en samlate.

Jeg klarer rett og slett ikke å gå lenger. Jeg er utmattet, sliten, trøtt og lei. Jeg klarer bare ikke mer. I tillegg vet jeg at hvis jeg bruker energi på å komme meg opp den siste biten, vet jeg ikke om jeg klarer å komme meg ned fra fjellet igjen. I tillegg skal jeg gå 8 km ned til neste camp. Jeg klare bare ikke dette. Jeg eeer så sliten! Brison spurte om jeg var kvalm, om jeg ville kaste opp, om jeg var svimmel.. Han forhørte seg om alle ulike symptomer i forhold til høydesyken, og mitt svar var nei! Hvis du ikke har noen av disse symptomene er du rett og slett bare sliten. Hvis du nå velger å snu, kommer du deg ikke opp på toppen KUN fordi du er sliten og ikke fordi du har høydesyke. I tillegg har du nå brukt en hel natt og flere dager på å prøve å nå akkurat dette målet som du kan se der oppe..

Jeg og Brison ble enige i at jeg skulle prøve, men dersom jeg begynte å spy var det nok. I tillegg spurte han om han kunne dra meg opp.. Det hele endte med at han tok meg under armen og dro meg opp gjennom bakken. Vi gikk 20 skritt for så å ta pause med et ordentlig magedrag - så fortsatte vi. Jeg kan huske den dag i dag at jeg holdt øynene lukket og prøvde å sove meg gjennom skrittene. Naturen og omgivelsene rundt er et vagt minne. Det eneste jeg husker var min indre kamp om å komme meg opp til toppen.

Det var så ubeskrivelig tungt. Jeg var trett. Jeg gikk i søvne. Jeg var sliten. Null energi. Dette var en tur jeg ALDRI mer skulle prøve meg på.

Hadde det ikke vært for kjæreste og snilleste Brison, hadde jeg ALDRI kommet meg opp til Stella Point, 5739 meter. Klokken var 08.40 da jeg besteg Stella Point.

Opp over eggen (på bildet ovenfor) går veien videre til selveste Uhuru Peak 5985 meter.



Da vi endelig kom oss ned til Barafu Camp, utsultet, tørst, SLITEN utenfor helt nye dimensjoner og utmattet gledet jeg meg fryktelig til å komme meg inn i teltet og se hvordan det gikk med pappa. Da jeg åpnet teltet lå bare soveposen min der og tingene - med en lappe ved siden av hvor det stod "Jeg er blitt syk, og måtte fraktes ned til neste camp". Der og da var det den tyngste meldingen jeg hadde fått i løpet av mitt livs lange løp. Det å ikke kunne fortelle han hva jeg hadde klart og få vite hvordan han hadde det - var tungt.

Vi fikk en time for å sove før det var lunsj, pakking og videre vandring ned til siste natten i teltet. Vi var nå en gruppe på 5 stykker, da vi fikk vite at det ene parret fra Bodø hadde blitt syk og ble nøtt til å snu midt på natten. De sammen med pappa hadde blitt sendt ned til nest siste camp. Av oss 5 på Barafu Camp var det kun 1 person som hadde kommet seg helt opp til Uhuru Peak 5985 meter. 

Selv om vi hadde 8 km forran oss, var det den deiligste følelsen jeg hadde hatt - det å gå ned fra fjellet og kjenne at kroppen ble lettere og lettere. Pusten ble bedre og trykket i hodet klarnet. Vi var framme i svytiden, og da hadde vi gått nesten et helt døgn. Jeg løp inn i teltet for å se pappa. Jeg var så ivrig at jeg til og med gikk inn i feil telt på første forsøk - med noen inni som ikke var pappa.. hehe - ups!

Det var godt å se at han var hel. Akkurat der og da var jeg sint på hele fjellet og turen. Dritt fjell som skulle lage så mange problemer for folk..

Breakfast wall and the kissing stone

Fjerde dagen opp mot Kilimanjaro var klar for å begynne. Jeg hadde fått en ordentlig god natt, og var i topp form da jeg våknet. Pappa og resten av gjengen hadde sovet dårlig - kanskje 2-3 timer. I tillegg var det noen som absolutt ikke hadde fått varmen i seg. Det å fryse seg gjennom en hel natt er jo forferdelig.. I dag var det klart for Breakfast Wall, the kissing stone, nye 13 km og enda en ny camp; Barafu Camp på 4600 meter. Han ene fra Bodø hadde i løpet av natten fått en fryktelig hoste, tung i pusten og virkelig slapp. Likevel hadde alle bestemt seg for å ta turen opp Breakfast Wall, mot Barafu Camp.

Utedoen vår som vi hadde med oss, var plassert inne i et telt. Vi hadde bestilt et eget do, som vi betalte 100 dollar for. Veldig kjekt å ha i stedet for de toalettene som var plassert rundt omkring opp gjennom fjellet. Selv om man ble vant til helt nye deimensjoner av skitt, kunne jeg aldri ha blitt vant til de utedoene. Fy de var ekkle!

Selve Breakfast Wall har jeg markert i rødt. Hele fjellsiden var klatring! Ren klatring, mer jeg sier ikke i tilfellet det er noen andre av dere lesere som skal oppleve samme turen. Noen overraskelser må man jo ha å glede seg til ;)



Her ser vi ned til campen vi hadde sovet på.

The topp of Kilimanjaro!

Som dere ser har bærerne mye å balansere på nakken og hodet. Det sies dessverre at flere liv går tapt opp gjennom denne veggen årlig. Bærerne har så mye å balansere, noe som gjør at de fort kan komme i ubalanse opp gjennom denne veggen, Breakfast wall. Det er mye klatring, og noen steder ganske bratt ned..







To av våre fantastiske guider, Victor og Brisen.



Vi kom fram til Barafu Camp i fire-fem tiden. Det gikk sakte etter lunsj, siden mange nå begynte å tappe seg for energi da matlysten var nokså svekket. Middagen ble servert i seks tiden, etterfulgt av bursdagssang da to av våre Bodøværinger hadde bursdag. Av guidene fikk vi Coca-Cola, som vi drakk før vi krøp til sengs. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle stå opp klokken 22.30, for så å begynne å gå klokken 23.30. Det var mange som lurte på om de skulle gidde å prøve seg i det hele tatt.

Inne i teltet la jeg og pappa fram klær vi skulle ta på oss. Jeg hadde lagt fram 3 stilongser, 1 fleecebukse og 1 boblebukse. Til overkroppen 3 ulltrøyer, 1 ullgenser, 1 fleecejakke og 1 boblejakke. I tillegg til buff, tykk "oluf-lue", tykke votter, gamasjer og tykke sokker. Jeg la meg i soveposen med en klump i magen. Vi skulle klatre oss opp 1385 meter i løpet av natten, og mye kunne skje. Jeg var livredd og spent på samme tid.. Heldigvis klarte jeg å få sovne i åttetiden.

Når kommer høydesyken?

Klokken er 06.30 og jeg våkner med et hopp. Pappa rister i meg og jeg er helt sikker på at vi har forsovet oss, men guiden hadde akkurat vært og banket på taltet og satt vaskefat utenfor teltet. Det er så mye bråk fra andre som snakker og glidelåser som tas opp og ned gjennom natten, så jeg sover med sov i ro (ørepropper). I natt sov jeg som en baby. Pappa hadde også fått seg en god natt, så vi var klare til ny økt. Da jeg våknet var hele halsen og nesen full av slim. Føltes som om jeg ikke fikk puste. Kleenex og våtservietter er forresten mine beste venner gjennom turen. Da jeg skulle snyte meg kom det svart gørre (beklager for de som er sensitive:p ) ut av nesen. Vi gikk i melissand hele gårdagen, så hele systemet var fullpakket av sand. Tenk hva som befinner seg i lungene, var det første jeg tenkte på.. Fisj!

Inne i mat-teltet var det dekket opp til frokost, og samme mat som i går kom på bordet. Rundt bordet var vi bare 7 stykker. Hvor er sistemann? Det hadde startet, høydesyken var kommet og førstemann ut var Fredrik (bruker ikke hans riktige navn). Afrikareiser arrangerer turer med åtte personer i en gruppe. Vi var altså seks stykker fra Bodø, og et par fra Østlandet - som forøvrig var på bryllupsreise. Fredrik hadde ligget våken hele natten - ekstrem hodepine, kvalme og slitt med frysing/heteslag. Guiden vår Victor hadde sagt at han skulle ta en Diamox for å prøve å dempe høydesyken. Han hadde ikke matlyst og klarte dermed ikke å spise, noe som kunne blir en utfordring da vi skulle gå 15 km denne dagen.

Vannflaskene fikk vi utdelt, og det varme vannet med bringebærsmak og sandkorn i begynte å smake som norsk deilig vann. Helt utrolig hvordan man tilvender seg til ting..















Det var en lang dag - sakte gikk det, men vi sneilet oss utrolig nok framover - skritt for skritt. Flere i gruppen hadde begynt å "knaske" på diverse hodepinetabeletter for å motvirke det ekstreme trykket ulike plasser i hodet. Fredrik hadde kastet opp før vi kom fram til lunsj-campen vår som lå på 4300 meter. Jeg kjente trykket i bihulene av alle ting, siden jeg var forkjølet. Da vi kom fram til lunsj-campen begynte jeg å fryse ekstremt mye. Jeg skiftet til tørre og varmere klær, men det hjalp ikke.. Vi var nå kommet til et punkt hvor de som var dårlig måtte gå rett ned til Barranco Camp (3950 meter) hvor vi skulle overnatte. Resten som følte seg ok, skulle gå opp til Lawa Tower på 4630 meter for så å gå ned til Barranco Camp. Fredrik hadde kastet opp flere ganger og ble sendt rett ned til Barranco. Han hadde tatt to Diamox (meste du kan ta per dag) uten noe positiv virkning. Stakkars, det var rett og slett grusomt å se at han hadde det så vondt uten å kunne gjøre noe.

Etter lunsj falt jeg helt sammen. Kroppen min ble slapp og hodepinen snek seg fram. Pappa mente jeg skulle gå rett ned til Barranco, men jeg ville ha høydetreningen. Victor ville bære sekken min, så jeg tok en dispril og presset meg opp på bena igjen.



Jeg var siste person fra gruppen som staket meg opp Lawa Tower (4630 meter). Det var tungt, jeg var sliten og smålig kvalm. Hoften min hadde i tillegg funnet ut av den skulle slå seg vrang - så det gjorde vondt å gå. For hvert skritt jeg tok snakket jeg til meg selv og hoften - "Jeg skal opp til toppen og ta det jæ... bildet! Drit i å lag smerte". Ved Lawa Tower løp det mus rund oss, men jeg var alt for sliten til å bry meg. Tror ikke jeg hadde reagert dersom den hadde satt seg på fanget mitt engang.. På turen ned begynte gruppe virkelig å bli sliten. Tempoet gikk enda saktere enn før. Vi hadde 2 timer igjen av dagen før 13 km var lagt bak oss.

Da vi kom ned til Barranco Camp begynte jeg å fryse. Hele kroppen ristet, og hodet føltes ut som 40 grader. Jeg var helt sikker på at jeg hadde fått tilbake forkjølelsen med feber og tett nese og bihuler. Jeg var så sint og lei meg, fordi jeg trodde jeg ble nøtt til å avbryte hele turen bare pga den teite forkjølelsen. Da det var middag og jeg til slutt kom meg inn i mat-teltet satt halve gruppen og frøs, med skikkelig skallebank. De sa at det var høydesyken! Det var helt magisk, for i det sekundet jeg fikk høre at det ikke var influensa men høydesyken, var det som om noen knipsen og jeg ble frisk igjen. Helt sykt! Jeg fikk spist en ordentlig porsjon med middag, og i soveposen var vi på plass klokken ni.

Vi la oss i håp om å få en god natt med mye søvn. For i morgen skal Breakfast Wall og the kissing stone bestiges..

På vei mot - Roof of Africa

Goood Morning! How are you today? Well, I'm fine, but my dad isn't that good.. He didn't sleep so well, maybe two hours. Klokken er syv, og dag to er begynt. Vår Master Guide Victor (vi har fire guider med i vår gruppe på åtte personer) går rundt og "banker" på alle fire teltene og spør hvordan formen er. Han prøver å berolige oss med at søvnproblemer er helt vanlig oppe i høyden. Med søvnproblemer mener jeg - sove en time, for så å våkne, sove en time til og så ligge våken noen timer. Jeg hadde sovet toppen 3-4 timer i løpet av natten. Det skal sies at dette var min andre gang i telt, men likevel - det var trangt, uvant og varmt. Jeg kunne finne en million negative sider med å ligge i det teltet for hvert minutt som gikk gjennom natten. Kan love deg at natten blir lang når man holder på på den måten.

Vår andre guide kom like etter Victor for å samle inn drikkeflasker og fortalte oss at frokosten var klar. Tror jeg trygt kan uttale meg på alles vegne, at vi var rimelig skeptisk til frokosten. Da vi kom inn i teltet var det servert en slags suppe. Afrikansk havregrynssuppe. Med sukker på ble jeg mindre og mindre kresen for hver skje som gikk inn i munnen. Jeg visste jo at uten mat i magen kom jeg aldri til å ha nok energi til å klare dagens etape som "bare" var på 7 km. Teltet åpnet seg og inn kom kokken med eggerøre, ristet brød, advokado og stekte pølser. Det er rett og slett helt utrolig for en service og kvalitet det er på maten til å være på nesten 3000 meter!

Hele turen (vår) er fordelt på 4,5 dagers oppstigning og 1,5 dagers nedstigning. Ruten er 100 km, med 62 km opp til fjelltoppen og 38 km nedstigning fra toppen. Ruten heter Machame, også kalt Whiskey ruten. Vi fikk vite at guidene kalte det for dobbel Whiskey, fordi den var ekstra hard med tanke på høyden. Enkelt Whiskey er med en dag ekstra - nemlig 7 dager.. I dag skulle vi som nevnt gå 7 km, men selv om det var kortere enn dagen før var denne strekningen dobbelt så hard siden det kun var stigning fra start til slutt. Vi fikk utdelt vannflaskene, og klare var vi til å gå. Vannet var lunket og helt forferdelig. Heldigvis hadde pappa fått et tips om å ta med rensetabeletter med smak, siden vannet blir ganske så tamt etter koking. Vannet var nå lunket og smakte bringebær...

Vi fikk beskjed om at resten av turen kom til å bli ganske så støvete, så her var det bare å ta på seg gamasjer.

Vårt store mål, toppen av Kilimanjaro.









I totiden var det endelig lunsj. Gruppen hadde sikkert spurt guidene minst 15 ganger om det var lenge igjen til vi kom fram til lunsj campen. Siden vi ikke har tilgang til baggene våre under selve gåturen, må vi sørge for å ha mat i dagsekkene våre. Jeg hadde tatt med meg energibarer, proteinbarer, rosiner, nøtter og sjokolade som jeg skulle fordele ut over hele turen.



I firetiden var vi endelig framme ved Shira Camp 3840 meter. Teltene stod som vanlig klar med baggasjen utenfor hvert enkelt telt. Helt utrolig for en kontroll de har på hver enkelt person. Det var utrolig deilig å komme fram litt tidlig i dag slik at man fikk hvilt litt før både popkorn/te måltidet og middagen. Nå var tiden kommet for både hodepine og kvalme. Heldigvis gikk det foreløpig bra med meg og pappa.

Guidene våre hadde anbefalt å ikke spise malariatabelettene opp gjennom fjellet, da dette kunne gjøre at man fikk vondt i magen og ble trøtt. Vår gruppe hadde blitt enige i å spise så lenge vi ikke fikk plager, og da jeg endelig etter 2 dager fikk tid til å se på foten min konkluderte jeg ganske kjapt at jeg skulle spise tabelettene hele turen. På foten hadde jeg 26 myggstikk! Dette hadde jeg da fått fra den natten vi sov på hotellet i Moshi.



I dag som i går var det kvelden når klokken passerte ni. Ute var det helt mørkt, og stjerneklar himmel. Jeg har aldri i hele mitt liv sett så mange stjerner på himmelen. Ubeskrivelig nydelig! Jeg og pappa ble liggende å løse Sudoku til elleve, siden vi begge var lys våkne klokken ni.

God natt!

Fra Dubai til Abu Dhabi

Da var tiden inne for å besøke hovedstaden i UEA, og det var litt av en opplevelse skal jeg si dere. Alt er så overdrevent fint her. En ting er sikkert, disse folkene her har penger.

På hotellet har vi egne biler som kjører oss rundt (Lincoln, Suburban, Porche, Audi og BMW), og de er feete altså. Når man er i et slikt land får man følelsen av å være kongelig selv. Uansett så ble vi kjørt til Abu Dhabi, 1 time og 20 minutter fra Dubai. Vi fikk fortalt at i UEA er det en konge for hver stat, og i Abu Dhabi er "storkongen" - president som de kaller han her. Presidenten eier ekstremt store områder mellom Dubai og Abu Dhabi, i tillegg til at han har sin egen flyplass (Presidential Airport). Jaja, noen har det godt :)

Hovedtingene som er å se i Abu Dhabi er The Emirates Palace, verdens nest største moske, presidentpalasset og de arabiske kulturbyen. Ja, og så var det et kjøpesenter som var så stort at det hadde gått 1 time før vi hadde kommet oss gjennom den første koridoren... Og det var minst 3 etasjer og 10 andre koridorer å spasere i... Bah!

Ballhotellet, ja.. formet som en fotball

En mann med geiten sin i trilleboren :)

The Emirates Palace - det mest lukseriøse hotellet i Adu Dhabi.










På badet hadde de egne vaskekraner til føttene.










Emirates Heritage Village




Verdens nest største moske

Som dere ser, det er mye å se her! Glad vi har en uke på oss til å komme seg gjennom alt dette :)

Håper livet er fint hjemme i Norge! Savner i alle fall ikke temperaturene ;)

(Blogglisten)

A day in Dubai

I dag var det slående 42 grader her! Digg å ligge rett ut på stranden da, det skal sies. 

På ettermiddagen tok vi oss en tur til gamlebyen for å se den ordentlige siden av Dubai! Pictures will tell u the rest :)

Verdens høyeste bygning Burj Dubai, med sine drøye 800 meter


Gullmarked












Nå er det sushi som står på menyen ♥

xoxo

(Blogglisten)

Om meg: Jeg er ei 25 år gammel bodøjente, som for tiden bor i Bergen hvor jeg studerer økonomi på Norges handels- høyskole. Jeg blogger om livet mitt her, mote og andre ting som engasjerer min hverdag. Velkommen!

bloglovin
bloglovin
Moteblogger
Norske blogger
Instagram

Kategorier

hits