oktober 2012

Welcome to Zanzibar

Kan vel uttale meg p alles vegne ved si at vi alle var glade for forlate Moshi. N var det deilige Zanzibar, solsenger, 5 stjerners hotell, bading og deilige hotellrom som ventet.. Forhpentligvis.. Vi kom fram s sent p ettermiddagen, at de fleste ikke klarte annet enn g til hotellrommet, dursje, spise middag, for s legge seg.









Det er utrolig se hvordan Afrikanerne klarer leve. De har utrolig lite hjelpe seg med, men de lager sine egne metoder, har sin egen hverdag og er tilfreds med livet de har.













P kvelden var det klart for underholdning fra Masaiene. Sykt se hvor hyt de hopper!

1-2-3 vi vil ned!

Det hadde gtt 5,5 dager! 5,5 dager siden sist jeg hadde sett meg selv i speilet, vasket hret, dursjet og skrubbet meg. Klrne var skitten, neglene var sorte, huden var mkkete og nesen hadde ftt en tykk skrpe pga all snytingen opp gjennom fjellsiden. Ting jeg syntes var ekkelt gjre eller ekkelt ta i frste dagen tenkte jeg ikke over lenger. Det sette rompen utenfor buksen og tisse, var helt naturlig. Trengte ikke en sten for skjule meg engang..

Da vi vknet klokken 07, var det bare pakke sammen, spise frokost og komme seg i vandringen. Vi hadde ftt beskjed om at det var ca 3 timer ned til "Gaten", og turen gikk gjennom regnskogen.



Redwood tre




Det var to typer apekatter i regnskogen til Kilimanjaro. Den ene typen var den vi s p tur opp, og den andre typen skulle vi se p tur ned. Vet ikke om dere legger merke til den;  "Find Willy", hehe - men den sitter ca. midt i bildet. En liten sort klump? Til hyre for den brune stammen og rett ovenfor den grnne bladbusken.


Jeg, pappa og Josef var nede etter ca 2,5 time. Vi signerte oss ut, takket for oss og kjpte drikke. Drikke som ikke hadde smaken av sand og bringebr. Det var deilig sette seg inn i bussen og bli kjrt ned fra fjellet.













Da vi kom til hotellet sorterte vi klr vi ikke trengte, la det i poser og ga det til hotellet. Klr som vi ga til hotellet, fikk brerne - og jeg kan love deg at de trenger det mer enn oss. Mange av dem gikk jo bare i sandaler opp gjennom fjellsiden!? Sukk! I tillegg var det s skittent at jeg orket ikke tanken p vaske det engang. P hotellet mtte jeg spe kroppen og hret inn tre ganger fr jeg flte at jeg begynte bli ren.

Det ene parret fra Bod som mtte snu og g ned toppnatten og stlendingene ble sendt rett til sykehuset. Fredrik (som ikke er hans ordentlige navn) var ok, men rett og slett utmattet p et helt nytt niv. Mannen fra Bod hadde ftt lungedem (vann i lungene). Legene hadde sagt at han skulle vre glad for at sjelen hans ikke ble igjen oppe i fjellet... Det setter fokus p ting! Man skjnner virkelig alvoret med presse kroppen opp s mange hydemeter. Det er virkelig noe man skal ha respekt for! Lytte til kroppen og vre obs p alle symptomer! Gi seg mens leken enda er god! Dette gjorde alts ikke disse personene. De skulle ALDRI ha begynt p toppnatten.

Ut p formiddagen var det diplomutdeling og betaling til guidene og brerne som hadde gjort en utmerket jobb. Her pappa og kjre Brison. Vi som hadde ndd Stella Poing og Uhuru Peak fikk egen diplom i tillegg til den gule diplomen.

Zanzibar next, gjett om vi gledet oss ♥

Been there, done that - Kilimanjaro!

Da klokken rundet 22.30 var guidene p plass for vekke oss og for hre hvordan formen var. Pappa hadde s vidt lukket ynene, p lik linje med resten av gruppen. Jeg hadde plottet inn repropper, og dermed ftt meg noen timers svn. Selv om det bare var 2,5 time siden vi falt til ro, fltes det ut som en evighet. Alt fles ut som en evighet p Kilimanjaro. Jeg flte meg som en pakket plse da jeg skulle ut av teltet, med 5 lag nedentil og 6 p overkroppen. Guidene hadde sagt at det kom til bli -15 grader i tillegg til vind.

Ute var det helt mrkt, kun stjernene og mnen lyste opp i mrket. Ute i mat-teltet fikk vi servert kjeks og te!? Neste mltid fikk vi da vi kom ned til teltene igjen klokken 12-13! Tror jeg stappet i meg minst en hel kjekspose, slik at jeg skulle ha litt g p. Alle hadde i tillegg bestemt seg for prve, selv de som plagdes med pusten og hadde kastet opp en del ganger. Det sies forresten at dersom du kaster opp tre ganger p turen opp (toppnatten) blir du sendt rett ned igjen.

Opp gjennom fjellet var det som et fakkeltog som beveget seg. Man kunne se folk opp gjennom fjellet p lang avstand. Her var det kun en ting som gjaldt, og det var se rett ned - hele tiden - alltid! Dersom man s opp var det lett miste motivasjonen, da man kunne se hvor langt opp det egentlig var. Heldigvis var det mrkt... og kaldt! Etter en time fikk vi frste splitt i gruppen vr. Jeg snudde meg, og pappa var ikke lenger i ryggen min. Han stod lenger nede sammen med parret fra stlandet. Noe mtte vre galt, siden han stod der og ikke var rett bak meg. Han kom gende opp og sa at han hadde ftt trykk over brystet og dobbelt hjerteslag. Guidene hadde ikke nlt med vre enige i at han mtte ned, noe pappa hadde besluttet selv ogs. Jeg var enig, selv om det var trist se han forlate gruppen. Josef, tredje guiden vr fulgte han ned til campen. - N var det ekstra tungt g, hvert skritt ble enda tyngre og demotiverende. Tankene svirret, hadde han det bra, var det noen som passet p han, tenk om det plutselig skjedde noe i teltet uten at noen merket det.. Etter en time begynte det g opp for meg hva som hadde skjedd - alt gikk mye saktere i hyden til og med hvert eneste skritt. ALT gikk sakte! Da jeg skjnte hvor farlig det egentlig kunne vre begynte bare trene trille. Jeg tror jeg gikk minst en time og bare grt mens jeg skrittet meg framover.

Da vi var kommet halveis skulle vi splitte gruppen; de som ville g fortere og de som mtte g sakte. Alt jeg tenkte p var pappa! Jeg begynte rett og slett storgrte - klarte ikke styre en eneste flelse, tanke eller muskel i kroppen. Trene bare trillet ustoppelig. Guidene kom til meg og beroliget meg med alle sprsml som bekymret meg. Videre ble jeg med i den "hurtige" gruppen opp gjennom fjellet. Brison tok forvrig sekken min, slik at jeg skulle slippe slite med den vekten i tillegg. Tiden gikk, stegene ble tyngre og tyngre, samtidig som kulden ble mer ufyselig. Etter en lang og ubeskrivelig tung og slitsom natt begynte soloppgangen og komme. Jeg hadde virkelig ventet lenge p den, for da visste jeg at det ikke kunne vre lenge fr toppen nrmet seg. I vr "hurtige" gruppe var det meg og en fra Bod i tillegg til brudeparret. Brudeparret begynte slite mer og mer med oppkast, utmattelse og hodepine. Vi gikk ti skritt fr de mtte ha pause og hvile i 5 minutter. Det endte med at han fra Bod slengte seg med en annen norsk gruppe som kom forbi oss, jeg gikk med Brison og brudeparret gikk med den fjerde guiden vr.



Da jeg hadde ca. 1 time igjen av fjellstigningen smalt det helt for meg. Kroppen min falt sammen, kreftene sviktet, jeg var totalt utmattet og visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle klare bevege meg i den ene eller den andre retningen. Jeg hadde en energibar i lommen p jakken min som jeg skulle prve putte i meg. Jeg tok en bite, tygde, tygde og tygde. Kjentes ut som en evighet tygge en s liten bite, men jeg klarte bare rett og slett ikke svelge. Det endte med at jeg mtte spytte den ut igjen. Var helt ubeskrivelig umulig svelge den lille biten.. Jeg husker at jeg satt meg ned p en sten og kunne se toppen. Brison sa at det bare var ca 30 minutter igjen. Vi hadde en samlate.

Jeg klarer rett og slett ikke g lenger. Jeg er utmattet, sliten, trtt og lei. Jeg klarer bare ikke mer. I tillegg vet jeg at hvis jeg bruker energi p komme meg opp den siste biten, vet jeg ikke om jeg klarer komme meg ned fra fjellet igjen. I tillegg skal jeg g 8 km ned til neste camp. Jeg klare bare ikke dette. Jeg eeer s sliten!Brison spurte om jeg var kvalm, om jeg ville kaste opp, om jeg var svimmel.. Han forhrte seg om alle ulike symptomer i forhold til hydesyken, og mitt svar var nei! Hvis du ikke har noen av disse symptomene er du rett og slett bare sliten. Hvis du n velger snu, kommer du deg ikke opp p toppen KUN fordi du er sliten og ikke fordi du har hydesyke. I tillegg har du n brukt en hel natt og flere dager p prve n akkurat dette mlet som du kan se der oppe..

Jeg og Brison ble enige i at jeg skulle prve, men dersom jeg begynte spy var det nok. I tillegg spurte han om han kunne dra meg opp.. Det hele endte med at han tok meg under armen og dro meg opp gjennom bakken. Vi gikk 20 skritt for s ta pause med et ordentlig magedrag - s fortsatte vi. Jeg kan huske den dag i dag at jeg holdt ynene lukket og prvde sove meg gjennom skrittene. Naturen og omgivelsene rundt er et vagt minne. Det eneste jeg husker var min indre kamp om komme meg opp til toppen.

Det var s ubeskrivelig tungt. Jeg var trett. Jeg gikk i svne. Jeg var sliten. Null energi. Dette var en tur jeg ALDRI mer skulle prve meg p.

Hadde det ikke vrt for kjreste og snilleste Brison, hadde jeg ALDRI kommet meg opp til Stella Point, 5739 meter. Klokken var 08.40 da jeg besteg Stella Point.

Opp over eggen (p bildet ovenfor) gr veien videre til selveste Uhuru Peak 5985 meter.



Da vi endelig kom oss ned til Barafu Camp, utsultet, trst, SLITEN utenfor helt nye dimensjoner og utmattet gledet jeg meg fryktelig til komme meg inn i teltet og se hvordan det gikk med pappa. Da jeg pnet teltet l bare soveposen min der og tingene - med en lappe ved siden av hvor det stod "Jeg er blitt syk, og mtte fraktes ned til neste camp". Der og da var det den tyngste meldingen jeg hadde ftt i lpet av mitt livs lange lp. Det ikke kunne fortelle han hva jeg hadde klart og f vite hvordan han hadde det - var tungt.

Vi fikk en time for sove fr det var lunsj, pakking og videre vandring ned til siste natten i teltet. Vi var n en gruppe p 5 stykker, da vi fikk vite at det ene parret fra Bod hadde blitt syk og ble ntt til snu midt p natten. De sammen med pappa hadde blitt sendt ned til nest siste camp. Av oss 5 p Barafu Camp var det kun 1 person som hadde kommet seg helt opp til Uhuru Peak 5985 meter.

Selv om vi hadde 8 km forran oss, var det den deiligste flelsen jeg hadde hatt - det g ned fra fjellet og kjenne at kroppen ble lettere og lettere. Pusten ble bedre og trykket i hodet klarnet. Vi var framme i svytiden, og da hadde vi gtt nesten et helt dgn. Jeg lp inn i teltet for se pappa. Jeg var s ivrig at jeg til og med gikk inn i feil telt p frste forsk - med noen inni som ikke var pappa.. hehe - ups!

Det var godt se at han var hel. Akkurat der og da var jeg sint p hele fjellet og turen. Dritt fjell som skulle lage s mange problemer for folk..

Breakfast wall and the kissing stone

Fjerde dagen opp mot Kilimanjaro var klar for begynne. Jeg hadde ftt en ordentlig god natt, og var i topp form da jeg vknet. Pappa og resten av gjengen hadde sovet drlig - kanskje 2-3 timer. I tillegg var det noen som absolutt ikke hadde ftt varmen i seg. Det fryse seg gjennom en hel natt er jo forferdelig.. I dag var det klart for Breakfast Wall, the kissing stone, nye 13 km og enda en ny camp; Barafu Camp p 4600 meter. Han ene fra Bod hadde i lpet av natten ftt en fryktelig hoste, tung i pusten og virkelig slapp. Likevel hadde alle bestemt seg for ta turen opp Breakfast Wall, mot Barafu Camp.

Utedoen vr som vi hadde med oss, var plassert inne i et telt. Vi hadde bestilt et eget do, som vi betalte 100 dollar for. Veldig kjekt ha i stedet for de toalettene som var plassert rundt omkring opp gjennom fjellet. Selv om man ble vant til helt nye deimensjoner av skitt, kunne jeg aldri ha blitt vant til de utedoene. Fy de var ekkle!

Selve Breakfast Wall har jeg markert i rdt. Hele fjellsiden var klatring! Ren klatring, mer jeg sier ikke i tilfellet det er noen andre av dere lesere som skal oppleve samme turen. Noen overraskelser m man jo ha glede seg til ;)



Her ser vi ned til campen vi hadde sovet p.

The topp of Kilimanjaro!

Som dere ser har brerne mye balansere p nakken og hodet. Det sies dessverre at flere liv gr tapt opp gjennom denne veggen rlig. Brerne har s mye balansere, noe som gjr at de fort kan komme i ubalanse opp gjennom denne veggen, Breakfast wall. Det er mye klatring, og noen steder ganske bratt ned..







To av vre fantastiske guider, Victor og Brisen.



Vi kom fram til Barafu Camp i fire-fem tiden. Det gikk sakte etter lunsj, siden mange n begynte tappe seg for energi da matlysten var noks svekket. Middagen ble servert i seks tiden, etterfulgt av bursdagssang da to av vre Bodvringer hadde bursdag. Av guidene fikk vi Coca-Cola, som vi drakk fr vi krp til sengs. Vi hadde ftt beskjed om at vi skulle st opp klokken 22.30, for s begynne g klokken 23.30. Det var mange som lurte p om de skulle gidde prve seg i det hele tatt.

Inne i teltet la jeg og pappa fram klr vi skulle ta p oss. Jeg hadde lagt fram 3 stilongser, 1 fleecebukse og 1 boblebukse. Til overkroppen 3 ulltryer, 1 ullgenser, 1 fleecejakke og 1 boblejakke. I tillegg til buff, tykk "oluf-lue", tykke votter, gamasjer og tykke sokker. Jeg la meg i soveposen med en klump i magen. Vi skulle klatre oss opp 1385 meter i lpet av natten, og mye kunne skje. Jeg var livredd og spent p samme tid.. Heldigvis klarte jeg f sovne i ttetiden.

Nr kommer hydesyken?

Klokken er 06.30 og jeg vkner med et hopp. Pappa rister i meg og jeg er helt sikker p at vi har forsovet oss, men guiden hadde akkurat vrt og banket p taltet og satt vaskefat utenfor teltet. Det er s mye brk fra andre som snakker og glidelser som tas opp og ned gjennom natten, s jeg sover med sov i ro (repropper). I natt sov jeg som en baby. Pappa hadde ogs ftt seg en god natt, s vi var klare til ny kt. Da jeg vknet var hele halsen og nesen full av slim. Fltes som om jeg ikke fikk puste. Kleenex og vtservietter er forresten mine beste venner gjennom turen. Da jeg skulle snyte meg kom det svart grre (beklager for de som er sensitive:p ) ut av nesen. Vi gikk i melissand hele grdagen, s hele systemet var fullpakket av sand. Tenk hva som befinner seg i lungene, var det frste jeg tenkte p.. Fisj!

Inne i mat-teltet var det dekket opp til frokost, og samme mat som i gr kom p bordet. Rundt bordet var vi bare 7 stykker. Hvor er sistemann? Det hadde startet, hydesyken var kommet og frstemann ut var Fredrik (bruker ikke hans riktige navn). Afrikareiser arrangerer turer med tte personer i en gruppe. Vi var alts seks stykker fra Bod, og et par fra stlandet - som forvrig var p bryllupsreise. Fredrik hadde ligget vken hele natten - ekstrem hodepine, kvalme og slitt med frysing/heteslag. Guiden vr Victor hadde sagt at han skulle ta en Diamox for prve dempe hydesyken. Han hadde ikke matlyst og klarte dermed ikke spise, noe som kunne blir en utfordring da vi skulle g 15 km denne dagen.

Vannflaskene fikk vi utdelt, og det varme vannet med bringebrsmak og sandkorn i begynte smake som norsk deilig vann. Helt utrolig hvordan man tilvender seg til ting..















Det var en lang dag - sakte gikk det, men vi sneilet oss utrolig nok framover - skritt for skritt. Flere i gruppen hadde begynt "knaske" p diverse hodepinetabeletter for motvirke det ekstreme trykket ulike plasser i hodet. Fredrik hadde kastet opp fr vi kom fram til lunsj-campen vr som l p 4300 meter. Jeg kjente trykket i bihulene av alle ting, siden jeg var forkjlet. Da vi kom fram til lunsj-campen begynte jeg fryse ekstremt mye. Jeg skiftet til trre og varmere klr, men det hjalp ikke.. Vi var n kommet til et punkt hvor de som var drlig mtte g rett ned til Barranco Camp (3950 meter) hvor vi skulle overnatte. Resten som flte seg ok, skulle g opp til Lawa Tower p 4630 meter for s g ned til Barranco Camp. Fredrik hadde kastet opp flere ganger og ble sendt rett ned til Barranco. Han hadde tatt to Diamox (meste du kan ta per dag) uten noe positiv virkning. Stakkars, det var rett og slett grusomt se at han hadde det s vondt uten kunne gjre noe.

Etter lunsj falt jeg helt sammen. Kroppen min ble slapp og hodepinen snek seg fram. Pappa mente jeg skulle g rett ned til Barranco, men jeg ville ha hydetreningen. Victor ville bre sekken min, s jeg tok en dispril og presset meg opp p bena igjen.



Jeg var siste person fra gruppen som staket meg opp Lawa Tower (4630 meter). Det var tungt, jeg var sliten og smlig kvalm. Hoften min hadde i tillegg funnet ut av den skulle sl seg vrang - s det gjorde vondt g. For hvert skritt jeg tok snakket jeg til meg selv og hoften - "Jeg skal opp til toppen og ta det j... bildet! Drit i lag smerte". Ved Lawa Tower lp det mus rund oss, men jeg var alt for sliten til bry meg. Tror ikke jeg hadde reagert dersom den hadde satt seg p fanget mitt engang.. P turen ned begynte gruppe virkelig bli sliten. Tempoet gikk enda saktere enn fr. Vi hadde 2 timer igjen av dagen fr 13 km var lagt bak oss.

Da vi kom ned til Barranco Camp begynte jeg fryse. Hele kroppen ristet, og hodet fltes ut som 40 grader. Jeg var helt sikker p at jeg hadde ftt tilbake forkjlelsen med feber og tett nese og bihuler. Jeg var s sint og lei meg, fordi jeg trodde jeg ble ntt til avbryte hele turen bare pga den teite forkjlelsen. Da det var middag og jeg til slutt kom meg inn i mat-teltet satt halve gruppen og frs, med skikkelig skallebank. De sa at det var hydesyken! Det var helt magisk, for i det sekundet jeg fikk hre at det ikke var influensa men hydesyken, var det som om noen knipsen og jeg ble frisk igjen. Helt sykt! Jeg fikk spist en ordentlig porsjon med middag, og i soveposen var vi p plass klokken ni.

Vi la oss i hp om f en god natt med mye svn. For i morgen skal Breakfast Wall og the kissing stone bestiges..

P vei mot - Roof of Africa

Goood Morning! How are you today? Well, I'm fine, but my dad isn't that good.. He didn't sleep so well, maybe two hours. Klokken er syv, og dag to er begynt. Vr Master Guide Victor (vi har fire guider med i vr gruppe p tte personer) gr rundt og "banker" p alle fire teltene og spr hvordan formen er. Han prver berolige oss med at svnproblemer er helt vanlig oppe i hyden. Med svnproblemer mener jeg - sove en time, for s vkne, sove en time til og s ligge vken noen timer. Jeg hadde sovet toppen 3-4 timer i lpet av natten. Det skal sies at dette var min andre gang i telt, men likevel - det var trangt, uvant og varmt. Jeg kunne finne en million negative sider med ligge i det teltet for hvert minutt som gikk gjennom natten. Kan love deg at natten blir lang nr man holder p p den mten.

Vr andre guide kom like etter Victor for samle inn drikkeflasker og fortalte oss at frokosten var klar. Tror jeg trygt kan uttale meg p alles vegne, at vi var rimelig skeptisk til frokosten. Da vi kom inn i teltet var det servert en slags suppe. Afrikansk havregrynssuppe. Med sukker p ble jeg mindre og mindre kresen for hver skje som gikk inn i munnen. Jeg visste jo at uten mat i magen kom jeg aldri til ha nok energi til klare dagens etape som "bare" var p 7 km. Teltet pnet seg og inn kom kokken med eggerre, ristet brd, advokado og stekte plser. Det er rett og slett helt utrolig for en service og kvalitet det er p maten til vre p nesten 3000 meter!

Hele turen (vr) er fordelt p 4,5 dagers oppstigning og 1,5 dagers nedstigning. Ruten er 100 km, med 62 km opp til fjelltoppen og 38 km nedstigning fra toppen. Ruten heter Machame, ogs kalt Whiskey ruten. Vi fikk vite at guidene kalte det for dobbel Whiskey, fordi den var ekstra hard med tanke p hyden. Enkelt Whiskey er med en dag ekstra - nemlig 7 dager.. I dag skulle vi som nevnt g 7 km, men selv om det var kortere enn dagen fr var denne strekningen dobbelt s hard siden det kun var stigning fra start til slutt. Vi fikk utdelt vannflaskene, og klare var vi til g. Vannet var lunket og helt forferdelig. Heldigvis hadde pappa ftt et tips om ta med rensetabeletter med smak, siden vannet blir ganske s tamt etter koking. Vannet var n lunket og smakte bringebr...

Vi fikk beskjed om at resten av turen kom til bli ganske s stvete, s her var det bare ta p seg gamasjer.

Vrt store ml, toppen av Kilimanjaro.









I totiden var det endelig lunsj. Gruppen hadde sikkert spurt guidene minst 15 ganger om det var lenge igjen til vi kom fram til lunsj campen. Siden vi ikke har tilgang til baggene vre under selve gturen, m vi srge for ha mat i dagsekkene vre. Jeg hadde tatt med meg energibarer, proteinbarer, rosiner, ntter og sjokolade som jeg skulle fordele ut over hele turen.



I firetiden var vi endelig framme ved Shira Camp 3840 meter. Teltene stod som vanlig klar med baggasjen utenfor hvert enkelt telt. Helt utrolig for en kontroll de har p hver enkelt person. Det var utrolig deilig komme fram litt tidlig i dag slik at man fikk hvilt litt fr bde popkorn/te mltidet og middagen. N var tiden kommet for bdehodepine og kvalme. Heldigvis gikk det forelpig bra med meg og pappa.

Guidene vre hadde anbefalt ikke spise malariatabelettene opp gjennom fjellet, da dette kunne gjre at man fikk vondt i magen og ble trtt. Vr gruppe hadde blitt enige i spise s lenge vi ikke fikk plager, og da jeg endelig etter 2 dager fikk tid til se p foten min konkluderte jeg ganske kjapt at jeg skulle spise tabelettene hele turen. P foten hadde jeg 26 myggstikk! Dette hadde jeg da ftt fra den natten vi sov p hotellet i Moshi.



I dag som i gr var det kvelden nr klokken passerte ni. Ute var det helt mrkt, og stjerneklar himmel. Jeg har aldri i hele mitt liv sett s mange stjerner p himmelen. Ubeskrivelig nydelig! Jeg og pappa ble liggende lse Sudoku til elleve, siden vi begge var lys vkne klokken ni.

God natt!

Om meg:Jeg er ei 25 r gammel bodjente, som for tiden bor i Bergen hvor jeg studerer konomi p Norges handels- hyskole. Jeg blogger om livet mitt her, mote og andre ting som engasjerer min hverdag. Velkommen!

bloglovin
bloglovin
Moteblogger
Norske blogger
Instagram

Kategorier

hits