Been there, done that - Kilimanjaro!

Da klokken rundet 22.30 var guidene på plass for å vekke oss og for å høre hvordan formen var. Pappa hadde så vidt lukket øynene, på lik linje med resten av gruppen. Jeg hadde plottet inn ørepropper, og dermed fått meg noen timers søvn. Selv om det bare var 2,5 time siden vi falt til ro, føltes det ut som en evighet. Alt føles ut som en evighet på Kilimanjaro. Jeg følte meg som en pakket pølse da jeg skulle ut av teltet, med 5 lag nedentil og 6 på overkroppen. Guidene hadde sagt at det kom til å bli -15 grader i tillegg til vind.

Ute var det helt mørkt, kun stjernene og månen lyste opp i mørket. Ute i mat-teltet fikk vi servert kjeks og te!? Neste måltid fikk vi da vi kom ned til teltene igjen klokken 12-13! Tror jeg stappet i meg minst en hel kjekspose, slik at jeg skulle ha litt å gå på. Alle hadde i tillegg bestemt seg for å prøve, selv de som plagdes med pusten og hadde kastet opp en del ganger. Det sies forresten at dersom du kaster opp tre ganger på turen opp (toppnatten) blir du sendt rett ned igjen.

Opp gjennom fjellet var det som et fakkeltog som beveget seg. Man kunne se folk opp gjennom fjellet på lang avstand. Her var det kun en ting som gjaldt, og det var å se rett ned - hele tiden - alltid! Dersom man så opp var det lett å miste motivasjonen, da man kunne se hvor langt opp det egentlig var. Heldigvis var det mørkt... og kaldt! Etter en time fikk vi første splitt i gruppen vår. Jeg snudde meg, og pappa var ikke lenger i ryggen min. Han stod lenger nede sammen med parret fra Østlandet. Noe måtte være galt, siden han stod der og ikke var rett bak meg. Han kom gående opp og sa at han hadde fått trykk over brystet og dobbelt hjerteslag. Guidene hadde ikke nølt med å være enige i at han måtte ned, noe pappa hadde besluttet selv også. Jeg var enig, selv om det var trist å se han forlate gruppen. Josef, tredje guiden vår fulgte han ned til campen. - Nå var det ekstra tungt å gå, hvert skritt ble enda tyngre og demotiverende. Tankene svirret, hadde han det bra, var det noen som passet på han, tenk om det plutselig skjedde noe i teltet uten at noen merket det.. Etter en time begynte det å gå opp for meg hva som hadde skjedd - alt gikk mye saktere i høyden til og med hvert eneste skritt. ALT gikk sakte! Da jeg skjønte hvor farlig det egentlig kunne være begynte bare tårene å trille. Jeg tror jeg gikk minst en time og bare gråt mens jeg skrittet meg framover.

Da vi var kommet halveis skulle vi splitte gruppen; de som ville gå fortere og de som måtte gå sakte. Alt jeg tenkte på var pappa! Jeg begynte rett og slett å storgråte - klarte ikke å styre en eneste følelse, tanke eller muskel i kroppen. Tårene bare trillet ustoppelig. Guidene kom til meg og beroliget meg med alle spørsmål som bekymret meg. Videre ble jeg med i den "hurtige" gruppen opp gjennom fjellet. Brison tok forøvrig sekken min, slik at jeg skulle slippe å slite med den vekten i tillegg. Tiden gikk, stegene ble tyngre og tyngre, samtidig som kulden ble mer ufyselig. Etter en lang og ubeskrivelig tung og slitsom natt begynte soloppgangen og komme. Jeg hadde virkelig ventet lenge på den, for da visste jeg at det ikke kunne være lenge før toppen nærmet seg. I vår "hurtige" gruppe var det meg og en fra Bodø i tillegg til brudeparret. Brudeparret begynte å slite mer og mer med oppkast, utmattelse og hodepine. Vi gikk ti skritt før de måtte ha pause og hvile i 5 minutter. Det endte med at han fra Bodø slengte seg med en annen norsk gruppe som kom forbi oss, jeg gikk med Brison og brudeparret gikk med den fjerde guiden vår.



Da jeg hadde ca. 1 time igjen av fjellstigningen smalt det helt for meg. Kroppen min falt sammen, kreftene sviktet, jeg var totalt utmattet og visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle klare å bevege meg i den ene eller den andre retningen. Jeg hadde en energibar i lommen på jakken min som jeg skulle prøve å putte i meg. Jeg tok en bite, tygde, tygde og tygde. Kjentes ut som en evighet å tygge en så liten bite, men jeg klarte bare rett og slett ikke å svelge. Det endte med at jeg måtte spytte den ut igjen. Var helt ubeskrivelig umulig å svelge den lille biten.. Jeg husker at jeg satt meg ned på en sten og kunne se toppen. Brison sa at det bare var ca 30 minutter igjen. Vi hadde en samlate.

Jeg klarer rett og slett ikke å gå lenger. Jeg er utmattet, sliten, trøtt og lei. Jeg klarer bare ikke mer. I tillegg vet jeg at hvis jeg bruker energi på å komme meg opp den siste biten, vet jeg ikke om jeg klarer å komme meg ned fra fjellet igjen. I tillegg skal jeg gå 8 km ned til neste camp. Jeg klare bare ikke dette. Jeg eeer så sliten! Brison spurte om jeg var kvalm, om jeg ville kaste opp, om jeg var svimmel.. Han forhørte seg om alle ulike symptomer i forhold til høydesyken, og mitt svar var nei! Hvis du ikke har noen av disse symptomene er du rett og slett bare sliten. Hvis du nå velger å snu, kommer du deg ikke opp på toppen KUN fordi du er sliten og ikke fordi du har høydesyke. I tillegg har du nå brukt en hel natt og flere dager på å prøve å nå akkurat dette målet som du kan se der oppe..

Jeg og Brison ble enige i at jeg skulle prøve, men dersom jeg begynte å spy var det nok. I tillegg spurte han om han kunne dra meg opp.. Det hele endte med at han tok meg under armen og dro meg opp gjennom bakken. Vi gikk 20 skritt for så å ta pause med et ordentlig magedrag - så fortsatte vi. Jeg kan huske den dag i dag at jeg holdt øynene lukket og prøvde å sove meg gjennom skrittene. Naturen og omgivelsene rundt er et vagt minne. Det eneste jeg husker var min indre kamp om å komme meg opp til toppen.

Det var så ubeskrivelig tungt. Jeg var trett. Jeg gikk i søvne. Jeg var sliten. Null energi. Dette var en tur jeg ALDRI mer skulle prøve meg på.

Hadde det ikke vært for kjæreste og snilleste Brison, hadde jeg ALDRI kommet meg opp til Stella Point, 5739 meter. Klokken var 08.40 da jeg besteg Stella Point.

Opp over eggen (på bildet ovenfor) går veien videre til selveste Uhuru Peak 5985 meter.



Da vi endelig kom oss ned til Barafu Camp, utsultet, tørst, SLITEN utenfor helt nye dimensjoner og utmattet gledet jeg meg fryktelig til å komme meg inn i teltet og se hvordan det gikk med pappa. Da jeg åpnet teltet lå bare soveposen min der og tingene - med en lappe ved siden av hvor det stod "Jeg er blitt syk, og måtte fraktes ned til neste camp". Der og da var det den tyngste meldingen jeg hadde fått i løpet av mitt livs lange løp. Det å ikke kunne fortelle han hva jeg hadde klart og få vite hvordan han hadde det - var tungt.

Vi fikk en time for å sove før det var lunsj, pakking og videre vandring ned til siste natten i teltet. Vi var nå en gruppe på 5 stykker, da vi fikk vite at det ene parret fra Bodø hadde blitt syk og ble nøtt til å snu midt på natten. De sammen med pappa hadde blitt sendt ned til nest siste camp. Av oss 5 på Barafu Camp var det kun 1 person som hadde kommet seg helt opp til Uhuru Peak 5985 meter. 

Selv om vi hadde 8 km forran oss, var det den deiligste følelsen jeg hadde hatt - det å gå ned fra fjellet og kjenne at kroppen ble lettere og lettere. Pusten ble bedre og trykket i hodet klarnet. Vi var framme i svytiden, og da hadde vi gått nesten et helt døgn. Jeg løp inn i teltet for å se pappa. Jeg var så ivrig at jeg til og med gikk inn i feil telt på første forsøk - med noen inni som ikke var pappa.. hehe - ups!

Det var godt å se at han var hel. Akkurat der og da var jeg sint på hele fjellet og turen. Dritt fjell som skulle lage så mange problemer for folk..

8 kommentarer

Renate

05.10.2012 kl.14:32

Utrolig velskrevne og spennende innlegg, Line! :D

Kamilla Haaland

05.10.2012 kl.19:43

Wow!! Jeg har sett kilimanjaro, men kunne aldri satt igang med å gå oppover :P

LineStrom

05.10.2012 kl.19:56

Renate: Tusen takk :) Hyggelig sagt, og hyggelig at du gidder å lese ;)

Ida Tiller

05.10.2012 kl.20:24

For noen fantastiske bilder!! :D

elliogmari

05.10.2012 kl.20:27

wow!

fotogram

05.10.2012 kl.20:28

Åhh, sykt heldig! Ble litt misunnelig nå, haha..

Setter virkelig pris på om du tar en titt på min blogg :)

LineStrom

05.10.2012 kl.20:57

Ida Tiller: Takk for det :)

Nina

06.10.2012 kl.00:06

Veldig bra blogg!

Skriv en ny kommentar

Om meg: Jeg er ei 25 år gammel bodøjente, som for tiden bor i Bergen hvor jeg studerer økonomi på Norges handels- høyskole. Jeg blogger om livet mitt her, mote og andre ting som engasjerer min hverdag. Velkommen!

bloglovin
bloglovin
Moteblogger
Norske blogger
Instagram
hits