Når kommer høydesyken?

Klokken er 06.30 og jeg våkner med et hopp. Pappa rister i meg og jeg er helt sikker på at vi har forsovet oss, men guiden hadde akkurat vært og banket på taltet og satt vaskefat utenfor teltet. Det er så mye bråk fra andre som snakker og glidelåser som tas opp og ned gjennom natten, så jeg sover med sov i ro (ørepropper). I natt sov jeg som en baby. Pappa hadde også fått seg en god natt, så vi var klare til ny økt. Da jeg våknet var hele halsen og nesen full av slim. Føltes som om jeg ikke fikk puste. Kleenex og våtservietter er forresten mine beste venner gjennom turen. Da jeg skulle snyte meg kom det svart gørre (beklager for de som er sensitive:p ) ut av nesen. Vi gikk i melissand hele gårdagen, så hele systemet var fullpakket av sand. Tenk hva som befinner seg i lungene, var det første jeg tenkte på.. Fisj!

Inne i mat-teltet var det dekket opp til frokost, og samme mat som i går kom på bordet. Rundt bordet var vi bare 7 stykker. Hvor er sistemann? Det hadde startet, høydesyken var kommet og førstemann ut var Fredrik (bruker ikke hans riktige navn). Afrikareiser arrangerer turer med åtte personer i en gruppe. Vi var altså seks stykker fra Bodø, og et par fra Østlandet - som forøvrig var på bryllupsreise. Fredrik hadde ligget våken hele natten - ekstrem hodepine, kvalme og slitt med frysing/heteslag. Guiden vår Victor hadde sagt at han skulle ta en Diamox for å prøve å dempe høydesyken. Han hadde ikke matlyst og klarte dermed ikke å spise, noe som kunne blir en utfordring da vi skulle gå 15 km denne dagen.

Vannflaskene fikk vi utdelt, og det varme vannet med bringebærsmak og sandkorn i begynte å smake som norsk deilig vann. Helt utrolig hvordan man tilvender seg til ting..















Det var en lang dag - sakte gikk det, men vi sneilet oss utrolig nok framover - skritt for skritt. Flere i gruppen hadde begynt å "knaske" på diverse hodepinetabeletter for å motvirke det ekstreme trykket ulike plasser i hodet. Fredrik hadde kastet opp før vi kom fram til lunsj-campen vår som lå på 4300 meter. Jeg kjente trykket i bihulene av alle ting, siden jeg var forkjølet. Da vi kom fram til lunsj-campen begynte jeg å fryse ekstremt mye. Jeg skiftet til tørre og varmere klær, men det hjalp ikke.. Vi var nå kommet til et punkt hvor de som var dårlig måtte gå rett ned til Barranco Camp (3950 meter) hvor vi skulle overnatte. Resten som følte seg ok, skulle gå opp til Lawa Tower på 4630 meter for så å gå ned til Barranco Camp. Fredrik hadde kastet opp flere ganger og ble sendt rett ned til Barranco. Han hadde tatt to Diamox (meste du kan ta per dag) uten noe positiv virkning. Stakkars, det var rett og slett grusomt å se at han hadde det så vondt uten å kunne gjøre noe.

Etter lunsj falt jeg helt sammen. Kroppen min ble slapp og hodepinen snek seg fram. Pappa mente jeg skulle gå rett ned til Barranco, men jeg ville ha høydetreningen. Victor ville bære sekken min, så jeg tok en dispril og presset meg opp på bena igjen.



Jeg var siste person fra gruppen som staket meg opp Lawa Tower (4630 meter). Det var tungt, jeg var sliten og smålig kvalm. Hoften min hadde i tillegg funnet ut av den skulle slå seg vrang - så det gjorde vondt å gå. For hvert skritt jeg tok snakket jeg til meg selv og hoften - "Jeg skal opp til toppen og ta det jæ... bildet! Drit i å lag smerte". Ved Lawa Tower løp det mus rund oss, men jeg var alt for sliten til å bry meg. Tror ikke jeg hadde reagert dersom den hadde satt seg på fanget mitt engang.. På turen ned begynte gruppe virkelig å bli sliten. Tempoet gikk enda saktere enn før. Vi hadde 2 timer igjen av dagen før 13 km var lagt bak oss.

Da vi kom ned til Barranco Camp begynte jeg å fryse. Hele kroppen ristet, og hodet føltes ut som 40 grader. Jeg var helt sikker på at jeg hadde fått tilbake forkjølelsen med feber og tett nese og bihuler. Jeg var så sint og lei meg, fordi jeg trodde jeg ble nøtt til å avbryte hele turen bare pga den teite forkjølelsen. Da det var middag og jeg til slutt kom meg inn i mat-teltet satt halve gruppen og frøs, med skikkelig skallebank. De sa at det var høydesyken! Det var helt magisk, for i det sekundet jeg fikk høre at det ikke var influensa men høydesyken, var det som om noen knipsen og jeg ble frisk igjen. Helt sykt! Jeg fikk spist en ordentlig porsjon med middag, og i soveposen var vi på plass klokken ni.

Vi la oss i håp om å få en god natt med mye søvn. For i morgen skal Breakfast Wall og the kissing stone bestiges..

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Om meg: Jeg er ei 25 år gammel bodøjente, som for tiden bor i Bergen hvor jeg studerer økonomi på Norges handels- høyskole. Jeg blogger om livet mitt her, mote og andre ting som engasjerer min hverdag. Velkommen!

bloglovin
bloglovin
Moteblogger
Norske blogger
Instagram
hits